Jeg trener fordi. Livet!

Det er mange som snakker om at det er viktig å ha et mål når du trener. Du skal løfte mer, løpe lenger raskere, forbrenne kalorier for å gå ned i vekt eller gjøre yoga for å komme inn i spreke stillinger. Et mål må til for at du skal klare å gjennomføre sier de. Det er ikke helt slik for meg.

Jeg skjønner at det er motiverende å ha et løp å trene seg opp til eller en viss stilling du har lyst til å naile. Men likevel – hva skjedde med å bare trene fordi det er bra for deg, fordi det gjør kroppen din i stand til å leke mer, gjøre det du har lyst til uten at det blir stress? Det burde da være motivasjon nok.

Jeg trener fordi jeg vil ha en kropp som tåler å bli eldre uten å bli stiv, skadet og treig.
Jeg trener fordi jeg liker å kunne smette opp på en fjelltopp uten at det er supertungt og at jeg kan nyte naturen og turen.
Jeg trener fordi jeg elsker å stå på ski og sterkere bein gjør det gøyere.
Jeg trener fordi jeg har en stillesittende jobb og kroppen trenger å bevege seg.
Jeg trener fordi jeg liker det. Jeg liker mestringsfølelsen, følelsen etter en økt og det resultatet treningen gir meg.
Jeg trener fordi det er lettere å holde vekta da, for å forebygge overvekt og ha en kropp som lar meg gå på fjellet, ikke for å bli superslank.
Jeg gjør yoga fordi det er bra for den kjipe ryggen min og fordi en mykere kropp gjør det lettere å leke og for å finne roen i hverdagen.

For meg er dette motivasjon nok og vel så det. Nei, jeg trener kanskje ikke så systematisk som mange mener man bør. Men jeg trener allsidig (kondisjon, styrke og bevegelighet). Og jeg trener ofte uten at det føles som stress. Jeg trener fordi jeg har lyst. Jeg trener for å leve livet!

DSC09082.jpg