17. mai på fjellet er best. Synes jeg.

For meg er selve bildet på Norge fjellene og naturen, det er der jeg ønsker å feire dagen til dette fantastiske landet. Da kjenner jeg litt ekstra mye på takknemligheten for det vi har, men samtidig får jeg den roen jeg ønsker meg av en fridag.

Jeg vokste opp med å gå i et lite folketog på Urke der vi laget «musikken» ved å synge selv. Toget var omringet av mektige Sunnmørsfjell og rømmegrøt sto alltid på menyen. Jeg likte 17. mai på Urke, det var passe mye som skjedde, passe mye ro og fjell. Etter den tid har jeg feiret i Stavanger og Oslo flere ganger. Det er gøy med sjampisfrokoster og byliv. Eller som når jeg bodde like ved slottet og våknet opp av at de første delene av toget ble oppløst utenfor vinduet. Men de siste årene har fjellet kallet. Og jeg har innsett at det er der jeg helst vil være.

Det er ikke viktig at det er en lang tur og en mektig fjelltopp. Jeg er ikke blant de som drasser med seg bunaden for å ta fantastiske nasjonalromantiske bilder på toppen. I år ble det veldig enkelt og fint. Dro til Hemsedal kvelden før. Sov lenge, digg frokost. Så pakket vi en flaske sjampis i sekken og gikk en tur på Geitberget i Hemsedal.. Kort tur, knappe to timer dør til dør. Men med fantastisk utsikt satt vi på den lille knausen halvannen time, skålte i sjampis og pratet. Etterpå ble det bålpannegrillings og mer kos.

Akkurat slik jeg liker det.  

mai.jpg