Skade og treningsmotivasjon

IMG_20180415_093641_657.jpg

Selv om jeg helt klart er blant de som liker å trene og ikke ser på det som noen dørstokkmil eller et tiltak. Og selv om jeg elsker yoga og har gjort det til en del av min hverdag. Så opplever jeg stadig vekk at brudd på struktur eller andre utfordringer gjør det vanskeligere å få gjort det jeg ønsker å gjøre eller burde gjøre. Vi er glad i at ting er litt forutsigbart vi mennesker.

Jeg driver fortsatt og trener opp den ankelen da, tar sin tid… Da jeg skadet meg trodde jeg at jeg skulle stå på ski igjen rundt nå, men ankelen sier noe annet. Og det er akkurat den som ødelegger for strukturen min nå. Jeg kan ikke trene når jeg vil, jeg kan ikke trene det jeg vil, jeg må tilpasse yogaen mye og jeg kan ikke gjøre det jeg synes er gøyest – gå på ski (det er jo topptursesong!).

Og på et dumt vis går det utover det jeg kan gjøre også. Når jeg ikke kan trene slik jeg vil får jeg mindre lyst til å trene. Og akkurat det er litt utypisk meg. For jeg har alltid måttet tilpasse treningen min, siden jeg fikk barneleddgikt i tenårene har kroppen styrt. Men det er kanskje noe med at jeg har blitt vant til å tilpasse etter knærne (som er senskadene etter leddgikten), mens en ny skade gjør andre ting med motivasjonen min.

Vel, det er jo bare noe jeg må jobbe meg gjennom. Og det er jo ikke krise akkurat, for jeg blir jo bra igjen! Så lenge jeg gjør den treningen som må til for at ankelen skal bli bedre, og det føler jeg at jeg gjør. Kanskje jeg har godt av å slacke litt rett og slett.

Og en bra ting har skjedd da! Jeg har begynt å trene styrke på overkropp. Egentlig så digger jeg å trene styrke, men har mest gjort det i perioder (det er ikke alltid kjempekompatibelt med yoga…). Og det er ingen verdens unnskyldninger som kan si at jeg ikke kan trene overkropp når det er ankelen som er vond. Ergo – jeg gjør det.

Akkurat så enkelt og vanskelig er det ;)