Veien til hodestående

Det å stå på hodet (Sirsasana) er den beste yogastillingen jeg vet. Det vil si - det er den som gir meg mest tilfredsstillelse. Litt pga rushet jeg får i hodet ved å stå opp ned, men mest fordi det gir en følelse av mestring hver eneste gang. Det sier også noe om at den absolutt ikke er enkel. Først denne høsten, etter mange år med øving har jeg turt å stå på hodet i en yogaklasse uten at det er en vegg i nærheten.

hode2.jpg

Den første gangen jeg prøvde å stå på hodet var i mitt første møte med Ashtangayoga som jeg har skrevet om tidligere. I Goa, India. Instruktøren mente det var best å bare komme seg inntil veggen og prøve med en gang, mens andre instruktører mener man ikke skal bruke veggen for å øve. Jeg skjønner hvorfor, man blir fort avhengig av den veggen der, men jeg er veldig glad for at jeg fikk prøve meg mot veggen med en gang.

Da fikk jeg nemlig godfølelsen, jeg skjønte at det ikke var farlig, jeg kjente at dette kan jeg klare. Derfra var det bare å øve og øve. Først alltid med veggen som støtte på vei opp, etterhvert med veggen der uten å bruke den. Men den effekten den veggen har på psyken er stor. Og jeg har vært livredd for å falle feil vei, jeg bestemte meg liksom for at det skal jeg ikke.

Men så kom tiden der jeg hadde lyst til å prøve å få noen bilder mens jeg stod opp ned ute, du vet på stranda og slikt. Men der er underlaget ujevnt. Så mitt første fall feil vei kom helt ut av det blå, på en steinete strand. Det gjorde vondt, men ikke så ille som jeg hadde trodd. Så etterhvert turte jeg å gjøre det uten vegg når jeg visste at underlaget var noenlunde mykt. For jeg har aldri lært meg å falle "riktig" - jeg har prøvd å lese om det uten å finne noe lurt svar.

Vel, så drev jeg og stod på hodet hjemme da, av og på i noen år, ble sterkere og tryggere, kunne stå ganske lenge. Men hver gang jeg kom til Sirsasana i ashtangayogatimen sa hjernen min stopp, jeg ble for redd for å falle (og synes det ville vært veldig flaut i en time). Jeg skjønte etterhvert at jeg måtte finne en tryggere måte å gå opp på. For de gangene jeg har falt (det er kanskje 10 ganger) er det fordi jeg har kicket beina opp og mistet balansen. Og så vet jeg jo at det ikke er sånn det skal gjøres. Man skal først løfte beina halvveis opp og så løfte de sakte og kontrollert opp. Starte slik jeg holder beina her. Dette har jeg prøvd litt på tidligere, men ikke mye, har liksom ikke fått det til, har tenkt at jeg ikke var sterk nok og gitt meg.

Men så har det jo blitt mer og mer yoga på meg den siste tiden naturlig nok og jeg konkluderte med at jeg ikke kan drive å pingle ut på hodestående i timen lenger. Så jeg bestemte meg for å klare det med å løfte halveis opp, kun gjøre det til jeg klarte det. Og hva skjedde? Jo, jeg klarte det på første forsøk. Jeg har nok rett og slett blitt mye sterkere siden sist jeg prøvde. 

Så nå gjør jeg hodestående i timene. Løfter sakte opp og faller ikke. Ganske tilfredsstillende! Neste mål er å bare gå halveis ned og roligere ned. 

Hodestående er rett og slett utrolig digg, anbefaler å prøve - hør gjerne med yogalæreren hvordan du skal begynne. Og snik deg til å prøve ved veggen selv om noen sier nei;)

Sri Krishnamacharya used to tell me: ‘Do the Headstand when you are tired and in need of a tonic; when you are unable to fall asleep; when you are hungry, nervous and unhappy. Do it when in need of relaxation, when the brain is clouded, when you are in low spirits. Do it when your thoughts are distracted and you cannot concentrate properly or meditate.’
— Indra Devi