Begynner å se meg selv som yogalærer

yogabilde.jpg

Ferdig med tredje helg på yogalærerutdannelsen. Det er fascinerende hvor mange typer følelser, tanker og refleksjoner som har dukket opp gjennom de ca åtte ukene det nå er siden studiet startet opp. Mest av alt har det vært positivt for min del. Foreksempel så synes jeg jo jeg blir sliten av å gjøre så mye yoga som jeg gjør nå (nesten hver dag), det tar på kroppen. Men mest av alt er effekten at jeg får til mye mer, at jeg får et slags (positivt) avhengighetsforhold til yogaen.

Dette var blant de tingene jeg ikke hadde forutsett, at det skulle kjennes så positivt å gjøre yoga så ofte. Jeg har alltid hatt en tanke om at jeg tar utdannelsen for å faktisk undervise yoga, men med veldig lave ambisjoner og ingen konkrete planer. Jeg har liksom ikke faktisk sett for meg meg selv i lærerrollen. Dette er en av de tingene som virkelig har forandret seg gjennom denne siste helgen. De første gangene jeg skulle prøve å undervise andre litt var det en veldig fomlende og litt ubehagelig følelse. Jeg er mest vant til å snakke eller gjøre ting foran folk når jeg virkelig kan det jeg gjør. Å undervise yoga har jeg jo aldri prøvd før. 

Men denne helgen føltes det å undervise annerledes. Jeg kjenner at jeg begynner å skjønne det, blir tryggere på meg selv. Delvis som resultat av at vi gjør mange oppgaver som har med undervisning å gjøre, men også fordi jeg er tryggere på min egen yogapraksis. I dag fikk jeg også justere gjennom en hel Mysoreøkt istedenfor å delta selv. Det likte jeg veldig godt! Jeg kjente at jeg virkelig kunne bruke det lille jeg alt har lært, at jeg faktisk kunne alle stillingene og kunne hjelpe de som glemte ting. Jeg spilte en rolle og var trygg i den rollen.

Vi snakker også veldig mye om det å instruere. Hvordan snakker vi til nybegynnere, hvordan hjelper vi folk med skader, hvordan skaper vi gode timer, hvordan forklarer vi det som trengs uten å snakke for mye? Det setter oss inn i settingen som lærere. 

En annen ting som har fått meg til å tenke mye på dette er innflytelse fra ulike lærere. Vi har mange ulike innom gjennom utdannelsen. Og jeg kjenner jo til mange fra før. Alle har sin stil, alle forklarer ting litt ulikt, har litt egen filosofi. Denne helgen hadde vi en fysioterapeut (Runar) som snakket om anatomi. Han snakket mye om det jeg er enig med ham i at er litt tullebegreper i yogaen - fordi de ikke egentlig betyr noe. Som det å åpne hjertet eller at du har sorg i hofta. Jeg er litt for realistisk for den type begrep og det var deilig å høre ham røske litt i det. Det føltes liksom litt mer greit å finne min form uten slike begrep. 

Og det er jo det dette møtet med alle disse ulike lærerne fører til,. At jeg skjønner at jeg skal bli meg - yogalærer Sesilie med min måte å undervise på og si ting på, påvirket av mange ulike personer og med en viktig tradisjon og kunnskap i bunn, men med MIN personlighet og stil. Og jeg kjenner nå mer og mer at jeg kommer til å ha noe bra å gi. Det er gøy!